Svenriksen får Monroe på scenen igjen

- Jeg synes det er strålende at stykket skal opp igjen. Man vil jo gjerne det man skriver spilles flere steder, så det er gledelig, sier Sven Henriksen som ikke har mindre enn tre premierer i løpet av det nokså kort tid: Den svarte Grisen 21. oktober på Nordland Teater, Marilyn – Nobody's Baby i mars på Haugesund teater og Nomi - Angel of Suburbia på Dramatikkens Hus i april 2011.

Større versjon
Den nye versjonen av Marilyn – Nobody's Baby er større enn den som ble satt opp på Nordland Teater i 2008/2009. Henriksen har tatt bort noen roller, men også tilført nye karakterer. Silje Holtet har fortsatt hovedrollen som Marilyn. Hvem som skal bekle de øvrige rollene er ennå ikke helt klart.
- Jeg synes manuset er blitt bedre. Hvorfor stykket ønskes satt opp igjen tror jeg ikke bare er fordi Marilyn er så sterkt et ikon og i seg trekker et publikum, men også fordi dette like mye handler om hvordan kvinner er bruksvarer i filmbransjen den dag i dag. Det er ikke så mye som har forandret seg siden Marilyns tid. I stykket kommer vi også på baksiden av det glossy glansbildet og her er flere sterke og gode kvinneroller.

Opptatt av feminisme
Sven Henriksen kommer stadig tilbake til temaet kvinner og kvinnesak.
- Er det ikke litt ironisk en mann og homofil stadig løfter frem feminismen på teaterscenen?
-Det at jeg er mann og homofil har vel ikke noe med saken og gjøre, jeg er først og fremst menneske. Noen må jo gjøre det og jeg gjør det gjerne. Jeg er veldig opptatt av kvinnesak og feminisme. Jeg vil bryte barrierer og synes det er viktig å få frem at alle er like mye verdt, på tvers av kjønn og legning. Derfor jeg begynte å skrive, for å få frem det perspektivet. Det er nesten alltid menn i de sterke hovedrollene, mens kvinnene svinser rundt som sekretærer og elskerinner. Jeg ønsker å endre det. Både i Marilyn – Nobody's Baby og i Den Svarte Grisen er det sterke, bærende kvinneroller.

---------------------------------------------

Fakta om "Marilyn – Nobody's Baby"
Stykket er skrevet av Sven Henriksen og er et fiktivt nærbilde av en av vår tids mest kjente filmskuespillere, som ble et offer for Hollywood og filmindustriens iskalde kynisme.
Myten om Monroe er høyst levende i dag. Hvordan døde hun? Var det selvmord, eller ble hun tatt av dage? Hennes tunge øyelokk trykkes på t-skjorter, vesker og buttons. Madonna og mange artister med henne har plukket opp stilen som en gang for alle satte standard for begrepet femme fatale...
Men hvem var hun, bak masken? Det forsøker stykket gi svar på.
Mennene rundt henne har vært tause. Arthur Miller åpnet så vidt opp, men sa lakonisk: "Om jeg har noe å berette om Marilyn, blir det via min skrivemaskin", og Joe deMaggio har også forholdt seg taus, men gikk til hennes grav og la ned en hvit rose hver uke så lenge han levde.
Noen ledetråder finnes. Høyst perfeksjonistisk, ambisiøs og usikker, hard og sjenerøs på samme tid. En selvbevisst imagebygger, og en forvirret, ensom kvinne, nesten på grensen til selvutslettelse i sin redsel for ikke å strekke til foran kamera. Mytene er uendelige, anekdotene likeså.
På et brev til Marlon Brando skrev hun disse ordene:
"...det eneste vi jordbundne stjerner krever, er retten til å glitre..."
Og de udødelige scenene hun rakk å spille inn vil glitre, for alltid, på sin vei mot evigheten.
Regi er ved Brit Lossius.