Kjære folkevalgte

Vi i kulturbransjen og musikk- og teaterbransjen har lenge sittet forholdsvis stille under denne krisa med tillit til at dere tar gode og veloverveide beslutninger til fellesskapets beste. For selv om vår bransje var den første til å stenges ned under denne krisa og kanskje vil bli den siste til å komme helt tilbake til normalen igjen, har vi akseptert tiltak og smittevern i god tro om at dette var det mest fornuftige for å holde smitten nede og at dette var vårt bidrag til vår felles dugnad.

Vi har registrert at vi ikke har vært førsteprioritet. Vi har registrert at det har vært lettere å gifte seg på HM enn i en kirke, lettere å gå på IKEA eller et stappfullt storsenter på en lørdag enn å høre musikk i et stort kulturhus på en torsdag. Vi har ila få dager både blitt oppfordret til å reise ut og spille for det norske folk for så å bli holdt hjemme og avlyse alt av jobber. Vi har registrert at dere har tatt vare på store deler av næringslivet, at fly kan fylles til randen, mens kulturbransjen har måttet stenge ned og avlyse i stillhet. Vi har ikke sagt så mye, men levd i den tro at dette er til det beste for fellesskapet. At vår tur vil komme så fort det er forsvarlig å åpne igjen.

Men nå er vår tillit satt på en real prøve. Nå kan vi dessverre ikke lenger sitte stille i tillitens navn og vente. Nå har vi faktisk fått nok. Da publikumsantallet ble endret fra skarve 200 til 100 i saler med fastmonterte seter, da rant rett og slett begeret over. Om dette tiltaket hadde vært basert på troverdig forskning, om det å gå i teater var en stor smittekilde over det ganske og langstrakte land, da hadde vi sittet stille i den skakkjørte og delvis forliste skuta vår litt til. Men dette er ikke basert på noen forskning som vi kan finne. Dette handler om noe helt annet.

Vi er for tida i gang med oppsetningen av musikalen Så som i himmelen på Nordland teater.

I et område og en landsdel med stort sett minimalt med smitte.

Musikalen handler kort fortalt om en bygd som blir utfordret på sine normer og ukulturer når en tidligere bygdeværing og verdensberømt dirigent flytter tilbake og begynner å jobbe med et kor og dets indre liv. Det handler om å være seg selv, tørre å si ifra og ta vare på hverandre og fellesskapet. Dette er en historie som kanskje er viktigere enn noen gang å formidle. Publikum har kommet gråtende, takknemlige og lykkelige ut av salen og vi har for første gang på lenge følt at kulturen får rom til å være så samfunnsnyttig, berørende og viktig som den faktisk er. Videre har Nordland teater på tross av begrenset publikum og påfølgende økonomisk tap allikevel gått inn for å sette opp denne produksjonen på turné.

I lys av forestillingens kjernebudskap om å ta vare på hverandre og si ifra om urett vil vi si: nok er nok.

Vi skal den kommende måneden turnere med denne musikalen i Nord-Norge; Tromsø, Harstad, Finnsnes og Sandnessjøen for å nevne noen steder.

Ta f.eks. Tromsø. Her er det for tida registret 9,1 pr 100k smittede de siste 14 dager (kilde fra VGs smitteoversikt) mot Oslo med 162,7 pr 100k. Statistikken sier at smitte først og fremst skjer i hjemmet og til sist med bare 0,3 % av tilfellene på kulturelle arrangementer (kilde fra Aftenposten). Tromsø kulturhus rommer i alt 613 publikummere og vi skulle i utgangspunktet spille for 200.

Nå er det endret til 100 personer. Et annet eksempel er Harstad. Her har det de siste 14 dagene vært 0 smittede. Kulturhuset rommer 1000 fastmonterte stoler. Vi får med de nye reglene spille for 100 personer.

Ser dere ironien i dette? Ser dere det meningsløse ved at 100 av de 200 utvalgte publikummerne får returnert sine billetter, at teateret får halvert de allerede sterkt reduserte billettinntektene?

For det er nettopp det vi ser. Ingen mening. Ingen.

Hadde det vært en reell fare for stor smitte hadde vi akseptert dette uten en lyd. Men dette er ikke tilfellet.

Vi ber dere derfor innstendig om å lytte til oss nå. Vi ber dere om å innføre lokale tiltak ut ifra den reelle smittesituasjonen framfor nasjonale tiltak. Vi ber dere la kulturen få leve også under en pandemi. For det er nå vi som folk trenger den som mest. Det er nettopp i en slik krise at kulturen blir avgjørende for oss mennesker. Og om den ikke får leve nå, kan vi heller ikke garantere et rikt og levende kulturliv når vi en gang er tilbake til normalen.

Vi vil også minne dere på at vi i kultursektoren faktisk er en bransje som er avhengig av publikum og aktivitet for å overleve. Vi er ikke en bransje som bare kan settes på vent, som driver med kultur for moro skyld. Vi er en bransje, en næring, som også trenger å bli tatt på alvor.

Vennlig hilsen

Emilie Heldal Lidsheim, på vegne av produksjonen Så som i himmelen, Nordland Teater