Scenekunstens ansvar ligger ikke bare i det som skjer på scenene. Det handler om rammer, mennesker og de strukturene som avgjør hvem som får delta. Under Vinterlys fagdag gikk vi inn i nettopp dette.

Scenetekst om mental helse

Innenfor kunstfeltet snakkes det mye om rolleforståelse og presset i en konkurransepreget bransje. Vi diskuterer anmeldelser, framtidig repertoar og publikumstall. Langt sjeldnere snakker vi om hva dette gjør med skuespillerne personlig.

Under fagdagen ble rommet merkbart stille da samtalen dreide mot skuespilleres mentale helse knyttet til lesning av sceneteksten «Vi som later som» av dramatiker og regissør Nina Wester, skrevet med utgangspunkt i forskningen fra doktorgradsavhandlingen Mental health from an actor’s point of view av Kristin Losvik Sørensen.

Forskningen som ble presentert peker på at skuespillere i større grad enn befolkningen ellers rapporterer angst, stress og depressive symptomer. Prestasjonspress, midlertidige kontrakter og høy emosjonell eksponering er en del av yrkets struktur, sies det. Likevel er det lite systematisk forskning og begrenset språk for å forstå hvordan dette kan kjennes på kroppen. Flere av funnene viser at utøvere ofte ikke kjenner seg igjen i etablerte diagnosekategorier, og at helsevesenet i liten grad er tilpasset deres arbeidssituasjon.

Under samtalen mellom Wester (t.v.) og Sørensen ble ett poeng stående igjen: Det handler ikke om svakhet. Det handler om arbeidsvilkår.

Vi liker å tenke at prøverommet er hellig. Et sted der kunsten får være fri. Men hva hvis det også er et arbeidsrom med makt, press og sårbarhet?

Under lesingen ble vi dratt inn i et sjelden belyst landskap: den mentale og emosjonelle hverdagen til skuespilleren.

Teksten ble levendegjort av skuespillerne Kristin Solberg, Linda Mathisen og Stein Elvestad, og etterfulgt av en samtale mellom Wester og Sørensen om psykisk helse hos skuespillere.

Det er lett å behandle mental helse som et individuelt spørsmål. Teksten skrevet på oppdrag fra Nordland Teater viser et mer nyansert bilde; om hvem som får rom og hvem som faller utenfor.

Når publikum ikke passer inn i formen

Relæxt utfordrer en annen etablert norm i scenekunsten. Forventningen om at publikum skal sitte stille og reagere på bestemte måter. Tradisjonene har sin plass, men de favner ikke alle.

Tilrettelagte forestillinger bygger på en enkel erkjennelse: Deltakelse i kunst- og kulturliv er en del av fellesskapets demokratiske grunnlag. Når terskelen blir for høy, må vi først se på rammevilkår. Det betyr ikke mindre kunst. Det betyr større bevissthet.

Innlegget til Grete Henden (Riksteatret), Ulrikke Fuller-Gee Benestad (Arktisk Filharmoni) og Lina Killingdalen (Unge Viken Teater) viser hva dette innebærer i praksis. De konkretiserer hvordan tilgjengelighet må bygges inn i hele produksjonen, fra fysisk utforming og sansevennlige rammer til tydelig merking, god informasjon og reell dialog med publikum.

Jobben starter lenge før publikum går inn i salen med beskrivelse av forestillingens form, tempo og tematikk inkludert informasjon om tilgjengelighet i bygget; fra trinnfri adkomst og rullestolbruk, til toalettforhold, teleslynge og parkeringsmuligheter.

Det handler også om praktiske løsninger. Alt fra synstolkningsapp via egen mobil, dempet lys og justert lydnivå, til en hysj-fri sone som legitimerer at man kan bevege seg, reagere og ta pauser underveis. For noen betyr det å kunne sitte på gulvet. For andre er det nok å vite om muligheten til å gå ut og inn uten å forstyrre.

Men det viktigste grepet er kanskje ikke teknisk. Det er organisatorisk.

Relæxt krever planlegging og forankring i hele huset. Fra kunstnerisk ledelse til vertskap og utøvere. Fra markedsføring til teknisk avdeling. Å lage en avslappet forestilling er ikke å «senke ambisjonene», men om å heve kompetansen og kartlegge barrierer vi kanskje ikke ser selv.

Fakta: Hva er Relæxt?

Tilrettelagte kunst- og kulturopplevelser for å gjøre scenekunst tilgjengelig for flere, særlig mennesker med funksjonsvariasjoner, sensoriske utfordringer, nevrodivergens, angst eller behov for forutsigbarhet.

En Relæxt-forestilling kan blant annet kjennetegnes av:

• Dempet lys og justert lydnivå
• Fravær av brå effekter som strobelys eller plutselige smell
• Tydelig forhåndsinformasjon om innhold, form og dramaturgi
• Hysj-fri sone og mulighet til å bevege seg inn og ut av salen
• Visuelle guider, symbolstøtte eller annen tilrettelagt kommunikasjon
• Tilbud om syns- og hørselsstøtte der det er relevant

Kulturarven som ressurs

Dokumentasjon kan høres tørt ut, men det er så mye mer. Det er arbeidet med å sikre at det vi skaper, ikke forsvinner når applausen stilner.

Nasjonalbiblioteket ved Jonny Edvardsen og Sigrid Seim Halse løfter fram hvorfor dokumentasjon av scenekunst er avgjørende ikke bare for arkivets skyld, men for kunnskapens. De jobber med innsamling, bevaring og tilgjengeliggjøring av publisert innhold innenfor alle typer medium som bøker, aviser og lydopptak til nettsider, film og scenekunstrelatert materiale.

Sceneweb ved Elisabeth Leinslie samler verk, aktører og institusjoner innen norsk scenekunst, for at feltet skal få en enda mer sammenhengende og søkbar historie.

Når manus, program, plakater, foto, video og metadata blir samlet inn og bevart, bygges det infrastruktur for forsking, historiefortelling og videre faglig utvikling.

Det er utgiver som har ansvar for å sende inn materiale, både trykte og digitale utgivelser.

Fakta: Avleveringsplikt

I henhold til Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengeleg dokument skal alle som utgir eller offentliggjør materiale i Norge avlevere dette til Nasjonabiblioteket.

For scenekunstfeltet innebærer dette:

• Avlevering av trykte programmer, plakater og annet publisert materiell
• Innsending av digitale filer som manus, foto, video, lyd og nettside
• Innhold som gjøres offentlig tilgjengelig
• Levering av nødvendig metadata om verk, produksjon, medvirkende og visningssted
• Ansvaret ligger hos utgiver, også når trykkeri eller samarbeidspartnere bistår praktisk

Galvan Mehidi – å stå i egen historie

Da Galvan Mehidi samtaler med Wenche Bakken, er det med en ro som ikke alltid forbindes med stand-up. Ikke høylytt. Ingen bravur. Bare god tilstedeværelse.

Dette er ikke en samtale om suksessen med det første soloshowet, men om arbeid. Om drivkraft. Og om å stå i egen historie, også når den er komplisert.

Mehidi beskriver veien inn i kunstfeltet som noe annet enn en planlagt karriere. Det finnes ingen plan B. Bare et behov for å uttrykke noe. En drivkraft som må få form gjennom radio, stand-up og regi.

Han snakker åpent om tankekjøret. Om hodet med mange ideer i omløp samtidig. Å skrive dem ned blir en måte å rydde i kaoset på og gjøre det til materiale. Stand-up gir ham noe han verdsetter: umiddelbar respons. Latteren eller stillheten kommer med en gang. Det er brutalt og ærlig, men også klargjørende. Den direkte tilbakemeldingen fungerer som en kunstnerisk lakmustest.

I sitt første og kritikerroste soloshow, Et takkebrev til Saddam, tar han utgangspunkt i familiens flukt fra Irak og oppveksten i Norge. En historie om krig og tap, fortalt gjennom takknemlighetens språk. Ikke for å forskjønne, men for å ta eierskap og skape forståelse.

Showet utvikles gjennom en rekke publikumsprøver og samtaler med ulike fagmiljøer.

– Når mister jeg dere? er spørsmålet han stiller. Responsen blir en del av verktøykassa.

Regi er noe han trekkes sterkt mot. Der ligger ønsket om å forme rommet og energien mellom mennesker. Film og TV representerer samtidig nåløyet, med omfattende prosesser, høy risiko og et selektivt gjennomslag. Mye arbeid. Få realiseringer.

Samtalen kretser rundt risiko i flere lag samtidig. I motet til å prøve noe som kan mislykkes. I viljen til å bruke eget liv som materiale. Og i usikkerheten som ligger i å investere tid og krefter i prosjekter uten garanti for at de når fram.

Alt henger sammen. Drivkraften som bærer kunsten fram, er den samme som gjør den sårbar.

Det som gjør sterkest inntrykk, er verdigrunnlaget Mehidi formidler. Spennet mellom driv og sårbarhet – og viljen til å bli utfordret. Han beskriver en grunnleggende respekt for publikum, og et bevisst valg om å teste materialet i møte med ulike miljøer før premiere. Ikke for å gjøre det enklere, men for å gjøre det skarpere.

Kunstnerøkonomi – frihet krever struktur

Ingen kunstnerskap er bærekraftige uten økonomisk oversikt.

I sesjonen om kunstnerøkonomi tar Jørgen Lillebjerka fra SpareBank 1 Helgeland og Marcus Haukland fra Regnskapshuset tak i det mange helst skyver foran seg: økonomistyring som del av det profesjonelle kunstnerskapet.

De er innom grunnleggende spørsmål om selskapsform, enkeltpersonforetak eller AS, til mer praktiske råd om privatøkonomi og budsjettføring.

Lillebjerka viser blant annet hvordan enkle verktøy, som budsjettmodulen i mobilbanken under «Pengebruk», kan gi bedre oversikt og bevissthet rundt hva pengene faktisk går til. Små grep, men avgjørende for kontroll.

I en bransje preget av midlertidighet og varierende inntekter blir økonomisk kompetanse en del av den kunstneriske friheten. Uten struktur i økonomien blir risikoen større, både profesjonelt og personlig.

Vi er takknemlige og stolte over at SpareBank 1 Helgeland er hovedsponsor for Vinterlysfestivalen og en drivkraft for kulturlivet i regionen. De bidrar ikke bare med finansiering, men med kompetanse og langsiktig tilstedeværelse.

Økonomi er ikke motsetningen til kunst. Det er forutsetningen for å kunne stå i den.

Kulturrom: Muligheter med tilskudd

En egen bolk ble viet tilskuddsordninger fra Kulturrom med oversikt over hvilke midler som er tilgjengelige til teknisk utstyr og forbedring av lokaler. En påminnelse om at kunstnerisk praksis og gode rammer for øving og framføring legger grunnlaget for kunstnerisk kvalitet og publikumsopplevelse.

Tilskuddsordningen støtter både akustikkforbedringer, lyd- og lysutstyr, etablering av øvingsrom og grønnere investeringer, og har som mål å styrke infrastruktur for musikk, teater og dans over hele landet.

Søknadsfrister er 1. mars og 1. september hvert år, og Kulturrom understreker viktigheten av helhetlige søknader som viser aktivitet, langsiktighet og behov.

Er kulturlivet like åpent som vi tror?

Mot slutten av dagen samler Victoria Øverby Steinsland fra Balansekunst trådene i ett spørsmål: Hvem får faktisk plass?

Personer med funksjonsnedsettelser er fortsatt underrepresentert i arbeidslivet og blant publikum. Det handler ikke bare om fysiske barrierer, men om strukturer som rekrutterer smalt, om hvem som gis makt, og om hvem som oppleves som «naturlig» på scenen og i salen.

Universell utforming er et nødvendig utgangspunkt, men ikke tilstrekkelig i seg selv. Inkludering krever aktive valg: i ansettelser, i programarbeid, i hvordan vi kommuniserer og hvem vi inviterer inn i rommet.

Vi rekker ikke å gå dypere inn i tematikken før dagen er over. Men spørsmålet står igjen: Tilgjengelighet, psykososiale arbeidsvilkår og strukturelle rammer er ikke separate spor. De peker mot det samme; hvem som får delta og på hvilke vilkår.

En fagdag blir aldri sterkere enn menneskene som deler.

Takk til alle som bidrar med kunnskap, erfaring og vilje til å utfordre. Til dere som stiller spørsmål og deler erfaringer. Når samtaler får rom preget av tillit og åpenhet, styrkes både ledelse og fellesskap.

Det er i slike rom feltet utvikler seg